Kristin Krogstad Torgersen




Sosial- og prestasjonsangsten dreper meg

  • 17.10.2016, 15:02

God dag kjære lesere <3

Nå er høsten her for fult dere! Det er kaldt, og det blir tidlig mørkt. Jeg syns vi som bor i Norge er heldig som kan oppleve alle disse årstidene, selv om jeg hele tiden tenker at det hadde vært nydelig å bodd i syden, men innerst inne så er jeg veldig glad for at jeg bor i Norge <3 Det er herlig med sol, varme og bading,  men til syvende og sist så er det utrolig deilig å kunne pakke seg inn med masse klær å gå seg en tur i den kjølige luften ute, og ikke minst så er vinteren noe helt for seg selv. Ikke alle kan ta for gitt å kunne reise en time eller to for å kunne stå på ski eller slalåm. Vi er heldige <3 

Jeg tenkte å skrive litt om noe som har en stor ufrivillig plass i livet mitt og som jeg har slitt med i alle år, nemlig prestasjonsangst og sosialangst! Er det en ting som jeg har gruet meg så sinnsykt mye til, når det kommer til at jeg har begynt på skolen igjen, er muntlig presentasjon. Jeg har aldri likt å ha presentasjon i klassen og jeg blir helt kvalm av tanken. Jeg hater oppmerksomhet hvor folk ser på meg og skal bare høre på hva jeg har å si. Jeg føler meg utilpass og fæl. 

Følelsen av å skulle stå forran klassen å presentere, er så dårlig at jeg bare vil sette meg ned å gråte. De fleste gangene får jeg lov til å presentere kun for læreren, men noen ganger er jeg nødt til å presentere for alle. Jeg begynner å grue meg allerede den dagen vi får vite at vi skal jobbe med en presentasjon. Jeg får hjertebank og svetter i hendene. Jeg hater det. Det verste er jo at den eneste måten å blir kvitt prestasjonsangsten på, er nettopp å utfordre seg selv og presentere for klassen. Jeg orker ikke tanken en gang, jeg blir fysisk dårlig. 

Hver gang jeg har presentert for klassen, så får jeg tilbakemelding av de som vet at jeg sliter. De sier at de ikke en gang kunne se et snev av nervøsitet. Jeg syns det er rart. For i de minuttene jeg står der så går alt i slowmotion, og jeg skjelver og jeg surrer med manus og jeg klarer knapt å konsentrere meg. Hjertet går i 110! Jeg hater den følelsen, og jeg vil så gjerne bli kvitt det.

Jeg vet det er veldig mange som sliter med dette, og for meg så virker det umulig å ikke kunne være redd for å presentere, eller snakke med masse mennesker rundt. Jeg er en stille og sjenert person når jeg er med folk jeg akkurat har møtt, eller hvis det er mange folk til stede, men egentlig så er jeg en jente som er glad og har masse energi. Jeg liker å få folk rundt meg til å le, men denne ufrivillige angsten stopper meg. Dette har ødelagt så innmari mye for meg oppigjennom årene.. Det har fått meg til å ikke klare å gå å banke på hos mine klassekamerater på barne og ungdomsskolen, og spør om de vil leke. Det har fått meg til å føle meg null verdt. Det har fått meg til å bli vant med tanken om at jeg ikke skal kunne si noe. Det har fått meg til å gråte utallige ganger. Det har fått meg til å gi opp alt jeg likte å drive med.. Punktene er så mange! 

Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å vinne. Jeg føler jeg blir dårligere og dårligere for hvert år som går. Jeg føler at folk misliker meg fordi jeg ikke er så utadvendt eller så frampå som folk flest er. Jeg føler at folk tror jeg ikke er interessert i å prate, for ofte så kan det se sånn ut. Og jeg får så dårlig samvittighet. Det var en periode hvor jeg ikke klarte å prate mens jeg var med min egen familie. Jeg fikk panikk hvis onkel, for eksempel, skulle spørre meg om noe så enkelt som - Hvordan har du det?. Jeg stivnet og klarte bare å få frem et enkelt- fint. Jeg har sluttet å ville feire bursdagen min med familie på grunna av dette. Jeg klarer ikke oppmerksomheten for jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. 

Etter at jeg har blitt ung-voksen, så har det ikke blitt noe bedre. Jeg prøver så hardt jeg kan på å bli bedre. Min største utfordring det siste halvåret som har vært er at jeg har fått meg en fantastisk kjæreste og samboer, som jeg vet har sine forventinger til meg. Jeg vet at han forventer at jeg kan kunne prate greit med vennene hans, og hans familie. Jeg føler jeg har klart meg bra, men jeg er ikke så utadvendt og pågående som jeg tror han hadde ønsket. Jeg føler jeg svikter, og det gjør så forferdelig vondt. Familien til samboeren min er noen herlige mennesker, og er en utadvendt og imøtekommende familie. De har tatt meg godt i mot, og jeg føler meg alltid velkommen når jeg er hos dem. Dessverre så klarer jeg ikke å være like pågående og utadvendt tilbake. Jeg hater meg selv for at ting er som de er, og jeg vet det går ut over andre. Jeg vil så gjerne komme opp til svigers og åpne samtalen. Jeg vil så gjerne kunne tulle å prate like godt med dem som de klarer å prate til meg. Jeg vil så gjerne vise hvem jeg egentlig er. Jeg vet ikke lenger om den jenta jeg tror jeg er, egentlig er den jeg er.. Kanskje den jeg er, er hun som ikke tør å prate, hun som rødmer om noen prater til henne, hun som virker som at ingenting interesserer henne. FAEN altså. jeg hater det. 

Det krever så mye energi og mot, når jeg skal på besøk til folk, eller bare dra på skolen eller jobb. Jeg manner meg opp lenge i forveien, og til slutt må jeg bare hoppe i det. Jeg får på en måte en følelse av at jeg skal ha en presentasjon, så jeg sitter å små skjelver, svetter og gruer meg. Jeg gruer meg ikke fordi jeg ikke liker folka, men jeg gruer meg. Jeg vet ikke hva grunnen er, men sånn er det bare. Ofte vil jeg avlyse å bli hjemme, og tilfellene har skjedd. Mange ganger. 

Jeg blir så irritert på meg selv. Jeg skuffer. Jeg hater å skuffe.  Jeg kan sitte hjemme før jeg skal møte folk og tenker: I dag er min dag, i dag skal jeg klare å vinne over meg selv å ta initiativ. Også ender det opp med det samme gamle. Pingla taper. Ikke nok med at jeg dummer meg ut ved å holde helt kjeft alltid, men jeg blir så innmari deprimert. Jeg er tøffere enn dette! Men det tar så på, og jeg er redd dette dreper meg. Fortsetter jeg med å la dette ta over livet mitt, så har jeg ikke et liv til slutt. Jeg nekter å gi meg, og jeg skal fortsette å prøve å hardt jeg kan!

Dette innlegget var vanskeligere å skrive enn jeg trodde, men hensikten med å dele dette er sånn at folk kanskje kan få et annet syn på oss som sliter, og ikke tenke at nei hun/han er ikke interessert i å prate, eller om du som leser selv sliter.. du er ikke alene. Og sammen skal vi alle komme oss igjennom dette. Enten så blir vi kvitt denne pesten av en angst, eller så lærer vi å leve med det på en ordentlig måte. Jeg har trua! <3  

Jeg føler det hjelper å skrive innlegg som dette, for temaet depresjon og angst er så tabu. Det skal ikke være sånn, spesielt ikke når det er så utrolig mange mennesker som sliter med akkurat dette. Vi må stå frem, og kjempe. Vi må vise at det å ha psykiske problemer er like viktig å snakke om som kreft. Angst dreper den også, dessverre. 

 


  • Publisert i Blogg



  • Victoria

    17.10.2016 kl.15:36

    Jeg kjenner så utrolig godt til det du skriver om! Det er så utrolig ubehagelig, og man gjør gjerne alt man kan for å unngå det.. Jeg håper det blir bedre med deg! Klem :)

    Kristin Krogstad Torgersen

    17.10.2016 kl.19:27

    Victoria: Får gjøre det beste ut av det i alle fall :)

    Ina

    17.10.2016 kl.15:45

    💗klem

    Kristin Krogstad Torgersen

    17.10.2016 kl.19:27

    Ina: <3

    Dipsy

    17.10.2016 kl.18:52

    Kjenner meg veldig igjen❤️

    Jeg er alltid her for deg kjære, er kanskje ikke alltid våken når du er men du kan alltids sende meldinger og vi kan videochatte via facebook eller Snapchat❤️

    Veldig glad i deg bby😘❤️

    Stor Klem fra DMT 😉❤️

    Kristin Krogstad Torgersen

    17.10.2016 kl.19:28

    Dipsy: Tusen takk, og det samme til deg <3 Veldig glad i deg også <3 Stooor klem til deg også :D <3 <3

    Skriv en ny kommentar






    Mitt navn er Kristin Krogstad Torgersen. Jeg er 21 år gammel og jeg kommer til å blogge om min hverdag som består av skole, trening og musikk. Jeg er også glad i å lage mat, ettrsom jeg er utdannt kokk, så jeg kommer også til å blogge om mat <3


    Norske blogger

    Arkiv


    Bloggdesign av



    hits